Verden i 2050
Kjære Dagbok
02/06/2050
Jeg savner de tidene.
Jeg savner de tidene der jeg kunne løpe, slå meg løs og puste. Puste, ikke gjennom en maske, men fritt. Der jeg kunne gå rundt uten en "frisk luft boks". Da jeg kunne hoppe ut i sjøen uten å sitte fast eller svelge plast og bli alvorlig syk, kanskje død. Jeg gikk gjennom brygga i dag. Der det pleide å være fylt med båter er det nå tomt. Det er ikke så rart når det er like mye fisk som plast, og fisken inneholder så mye plast at den er uspiselig.
Jeg husker da forskerne pleide å si "hvis vi ikke gjør noe nå så kommer det til å vare like mye plast som fisk". Da var det ennå håp om et bedre fremtid, slik håp finnes ikke nå. Nå er de fleste forskere bare interessert i to ting. 1) å finne en måte å få mer luft på.2) å finne et planet som vi kan bo i.
Folk har fullstendig gitt opp håpet på jorden. Det aller verste er at vi fortsatt har samme problem. Jeg går rundt i gatene og ser flere plast bokser, poser og annet søppel. Vi forbruker fortsatt mye, vi greier ikke å stoppe. Det er ikke fint å gå rundt i gatene.
Noen prøver fortsatt å redde dyrene slik at de ikke går utdødd, noe har gitt opp. Jeg husker da det pleide å være sterke friske hunder overalt, da elefantene og sjiraffene var ennå et art. Det er utrolig hvor mange forskjellige arter det fantes. Nå er fra alle de 100 forskjellige er det bare mindre enn 20. I tillegg til at vi mennesker blir flere, vi blir flere, det er også et problem.
Det eneste jeg ville for datteren min var at hun skulle se den verden som jeg vokste opp med. Hun fikk se den litt når hun var ung, men hun husker det ikke. Hun husker ikke hvor grønt gresset kunne være eller smaken av fisk og lukten av friskhet. Nå er den verden nesten fjern. Det er utrolig hvor raskt de vokser, en liten lys i mørket. Det eneste jeg er lei meg for og angrer på er at hun må leve i denne grå verden.
Jeg husker at jeg drømte om flygende biler og tog. Jeg husker at jeg tenkte fremtiden var en svær fantastisk ting. Jeg tror barnet versjonen av meg ville blitt skuffet. Tusenvis av folk prøvde å redde jorda, de hjalp sikkert, kanskje det er derfor jorda er ennå beboelig. Skulle ønske jeg hadde hjulpet mer før, det er det eneste jeg angrer på.
Med vennlig hilsen
Isabel Marques
bra skrevet og fine setninger
SvarSlettMed "å finne en planet å bo i", mener dere at vi ville bo inni en planet? Det er isåfall en kreativ tanke.
SvarSlettDa mener jeg at forskere er desperate etter å finne en annen planet å bo i, fordi de har gitt opp håpet på jordet
SlettMorsomt poeng at man før trodde et det ville bli flyvende biler og ting. Men så greide vi det ikke og jorda ble verre enn før.
SvarSlett